Oppdrag: Infiltrer til tangos alfa base Cuenca, knekk tangos koder, og trekk dernest opp til tangos bravo base Cañar. Gi tango opplæring i de alliertes koder, før sivil exfil som avledningsmanøver gjennomføres. Meld straks ifra via blog når oppdraget er fullført. Eliminer dernest samtlige spor for kontakt.....
Kommentar: Oppdraget er fullført på alle punkt.
Wednesday, June 13, 2007
Wednesday, May 30, 2007
Endelig kom de frem, mine to kjaere! Etter en evig lang tur moette vi dem i guayachil og feiret 17.mai paa casa de allianca. Moro aa vaere sa mange norske samlet paa en plass, god stemning og selvfoelgelig god mat! Men guayachil er ikke plassen for bygdefolk:) Saa allerede neste dag tok vi turen til vaart kjaere cañar! Hoeyden merkes naar man stiger fra 0 til 3000moh paa 4 timer. Og dette fikk virkelig mine foreldre oppleve, men allerede neste dag var de klar for aa utforske stedet. Vi tok turen til den kjente borgen ingapirca. Vi var kjempe heldige med vaeret og fikk derfor nyte det idylliske landskapet!
De neste dagene brukte vi til aa besoeke markeder, skolen, klinikken og til slutt fikk vi oss en tur til marsvin mannen Reynaldo. Litt forskjellig mening om smaken, men virkelig en opplevelse aa komme inn i et ordentlig jordhus og se hvordan de fleste lever her. Det er rett og slett en annen verden for oss!
Turen gikk videre til kulturbyen cuenca og her er det litt mer europeiske forhold. Her kan man spise paa restaurant uten aa vaere bekymret:) Joel kom ogsaa og han var en ypperlig guide!
Siste del av turen tilbringte vi ved kysten, salinas! Sola titta ikke akkurat saa mye frem, men vannet var herlig og luft temperaturen helt perfekt for oss!
Alt i alt en super tur!!!
De neste dagene brukte vi til aa besoeke markeder, skolen, klinikken og til slutt fikk vi oss en tur til marsvin mannen Reynaldo. Litt forskjellig mening om smaken, men virkelig en opplevelse aa komme inn i et ordentlig jordhus og se hvordan de fleste lever her. Det er rett og slett en annen verden for oss!
Turen gikk videre til kulturbyen cuenca og her er det litt mer europeiske forhold. Her kan man spise paa restaurant uten aa vaere bekymret:) Joel kom ogsaa og han var en ypperlig guide!
Siste del av turen tilbringte vi ved kysten, salinas! Sola titta ikke akkurat saa mye frem, men vannet var herlig og luft temperaturen helt perfekt for oss!
Alt i alt en super tur!!!
Monday, May 14, 2007
Sendero de Inca
Denne helga har vi vært på telttur i Andesfjella! Etter noen hundre meter oppover i buss og taxi, nådde vi 3500 høydemeter og utgangspunktet for turen. Reinaldo, guiden vår og til daglig bibeloversetter, ledet an gjengen på fire. Karin, ei sveitsisk backpacker, fulgte tett på, mens Ragfrid og jeg dannet baktroppen. Og opp bar det. Over småstein, myrer og knauser. Med nydelige fjellformasjoner og grønn utsikt på alle kanter. Det var som å være i hjemme igjen. Skydekket lå over oss og så ut som om det ikke helt visste selv om det skulle gi oss regn eller la det være. Det lot til å la være.
Reinaldo og jeg plukket med oss de få pinnene vi fant langs ruta, i håp om å få gjort opp ild og gjøre bruk av den medbrakte kaffikanna. Da vi stanset for å ha lunsj telte vi tre små pinner hver. Men ved hjelp av litt avispapir fikk vi da fyr og litt bållukt rundt lunsjplassen, selv om det ble for smått til noe kaffikoking (Det å gjøre opp bål på over 4000 meters høyde er faktisk en kunst, for de som ikke har prøvd det. Det er ikke bare vi mennesker som merker det lave oksygentrykket, også bålet gjør det).
Så bar det videre oppover. Ved godt og vel 4500 meters høyde begynte landskapet å flate ut og etter hvert krype nedover. Da klokka nærmet seg seks på kvelden bestemte vi oss for å gjøre holt for natten. Vi slo opp telt, spiste brødskiver med medbrakt Kavli Skinkeost fra mor og far, og krøp inn i soveposene våre. I løpet av et lite kvarter var det fra å være lyst, stummende mørk. Her på ekvatorlinja er man ikke velsignet med en skumringstime eller to. Når det begynner å mørkne må man handle raskt. Utenfor teltet blåste det opp, og det var nok flere som angret på at de ikke hadde en tykkere sovepose med seg (les guiden og Karin). Ragnfrid hadde det derimot lunt og godt i sin, mens jeg svettet ut min. Men noe god nattesøvn ble det likevel ikke på noen av oss. Om det var manglende liggeunderlag eller høyden som gjorde utslaget skal være usagt, det var iallefall en etterlengtet morgen som kom dagen derpå.
Da gryotta kom hadde vi allerede vært oppe flere timer og lagt mesteparten av dagsetappen bak oss. Vi kom fram til en liten landsby. Der fant vi en pick-up, som vi haiket med, sammen med en flokk sauer. Bæ!
Reinaldo og jeg plukket med oss de få pinnene vi fant langs ruta, i håp om å få gjort opp ild og gjøre bruk av den medbrakte kaffikanna. Da vi stanset for å ha lunsj telte vi tre små pinner hver. Men ved hjelp av litt avispapir fikk vi da fyr og litt bållukt rundt lunsjplassen, selv om det ble for smått til noe kaffikoking (Det å gjøre opp bål på over 4000 meters høyde er faktisk en kunst, for de som ikke har prøvd det. Det er ikke bare vi mennesker som merker det lave oksygentrykket, også bålet gjør det).
Så bar det videre oppover. Ved godt og vel 4500 meters høyde begynte landskapet å flate ut og etter hvert krype nedover. Da klokka nærmet seg seks på kvelden bestemte vi oss for å gjøre holt for natten. Vi slo opp telt, spiste brødskiver med medbrakt Kavli Skinkeost fra mor og far, og krøp inn i soveposene våre. I løpet av et lite kvarter var det fra å være lyst, stummende mørk. Her på ekvatorlinja er man ikke velsignet med en skumringstime eller to. Når det begynner å mørkne må man handle raskt. Utenfor teltet blåste det opp, og det var nok flere som angret på at de ikke hadde en tykkere sovepose med seg (les guiden og Karin). Ragnfrid hadde det derimot lunt og godt i sin, mens jeg svettet ut min. Men noe god nattesøvn ble det likevel ikke på noen av oss. Om det var manglende liggeunderlag eller høyden som gjorde utslaget skal være usagt, det var iallefall en etterlengtet morgen som kom dagen derpå.
Da gryotta kom hadde vi allerede vært oppe flere timer og lagt mesteparten av dagsetappen bak oss. Vi kom fram til en liten landsby. Der fant vi en pick-up, som vi haiket med, sammen med en flokk sauer. Bæ!
Tuesday, May 1, 2007
Tur til kysten!
Ja naa har det skjedd! Noe jeg virkelig tror han kommer til aa angre paa senere i sitt liv. Men en tiger tatoo paa brystet! Hva er det med dette landet og tatoveringer??
I helga ble vi invitert med til stranda av vaar kjaere señora Aase. 5 familier + kriss og jeg! Riktig moro var det! Litt av en gjeng! Bare skjekk ut dette bilde av marsboerne!!Jungelturen
Se for dere Simba i Løvenes konge. Timon og Pumba vekker han i sol steika og de går sammen til det åpner seg et fantastisk frodig landskap. Paradis! Akkurat slik føltes det å komme til jungelen her i Ecuador! Etter en heidundrenes påskefering i Quito sammen med en skikkelig sprek gjeng fra Agder distriktet, tok jeg og Kriss turen til Misaullli. Vi fikk tak i den etterspurte guiden Pepe. Klokka 3 om natta satt vi oss på buss til Coca, vel å merke primærjungelen. Vi stappa i oss malariatabletter og vamonos vamonos... Det viste seg at turen tok litt ekstra lang tid. Ikke uventa så røyk girkassa... no problema, detta fikser vi med engangJ ingen sure miner av mer venting på transport i dette landet. Vel fremme til målet limon cocha (en stor lagune i et naturreservat) var vi ikke før kl 16.00, men da var hele den humpete bussturen glemt og vi var klar for å oppleve virkelig jungel! Vi kjørte i kano frem til sovestedet vårt og fikk deilig mat. Etter en ikke akkurat stille natt... med gresshopper og insekter som spiller og synger så høyt at man kan måle det med en U2konsert, samla den flotte gjengen (4personer) seg rundt frokostbordet og gjorde seg klar for tur. Det meste av dagen vandret vi i rolig behagelig tempo og fikk informasjon om diverse frosker, og dyr, insekter, planter, trær, fugler og blomster. All takk til en fantastisk kunnskapsrik guide! Makan til tettpakka natur! Vi var heldig med været og regnet kom ikke før sent på kvelden. Men da skal jeg si det kom også! Det ble ingen svart natt denne natta, for FOR et lysshow skal man lete lenge etter! Det blinka og buldra og braka i over 4 timer, så jeg skal innrømme at gåsehuden spratt frem! Men strå hytta stod heldigvis like hel dagen etter! Denne dagen tok vi fatt på årene. Vi rodde i den snertne kanoen langs lagunen. Rikere fugleliv trodde ikke jeg fantes! Og guiden kunne navnet på alle! Vi så Tocaner og papegøyer, og ja det var vel kanskje de jeg kunne navna påJ Husker ikke såpass engang at jeg kan skrive dem her for å imponere... jaja fine og fargerike var de i hvert fallJ Høydepunktet denne dagen var å fiske pirayaer. Vi fikk hver vår pinne med et dinglende snøre og en kjøttbit på kroken. Irriterende nok så fikk ikke jeg noen opp i båten. Men Kristian fant fort teknikken og hova inn! Utrolig moro! Men en liten strek i regningen var da guiden spurte kristian om den ene fisken var død. Og kristian var selvfølgelig i det humorisktiske hjørnet og sa ja. Da hogg plutselig pirayaen tak i fingeren til guiden og det stoppet ikke å blø før dagen etter. Pobresito!! Opplevelsene stoppet ikke med dette. Da det ble mørkt tok vi med oss noen monstre av lommelykter for å dra på krokkodille jakt. Nede ved den vindstille kanalen lyste det opp en flystripe for oss. Det var ildfluer. Et fantastisk syn og tro det eller ei: krokkodille øyer så vi også! Røde mystiske øyne som stakk opp fra vannkanten. Seriøst skummelt!! Og ikke nok med det! Men dagen etter i sollys og gode greier dukket det jammen opp en da også! 10 meter fra båten og jeg holdt på å pisse på meg!! For en avslutning! Denne turen kommer vi ikke til å glemme!
Wednesday, April 18, 2007
Ragnfrids arbeid i Cañar
Litt om arbeidslivet mitt i Cañar
Jeg befinner meg store deler av tiden paa klinikken. 4 dager i uka proever jeg saa godt jeg kan aa bidra med den hjelpen jeg kan utrette. Arbeidsmengden forandrer seg fra dag til dag. Men hver tirsdag er satt av til vaksinasjon av babyer. Da er det ofte koe i skranken. Nysgjerrige indianere og skrikende unger. Her i Ecuador er vaksinasjonsprogrammet ganske saa annerledes enn i Norge. Eks: BSG sproeyta faar man med engang en er blitt foedt.
Man skal registrere hver baby og hver pasienten som kommer til klinikken og da skal jeg fortelle dere at det kan vaere ganske saa vrient aa forstaa disse navnene. Alle har to etternavn og to fornavn. Stedsnavnene her er enda vanskeligere aa forstaa. Det hjelper ikke akkurat at de fleste snakker indianerspraaket Kitchwa. Noen eksempler er: Hiuaiarapungo, Honorate Vasques, Chorocopte, Chontamarca, Chuichun osv...
Men til tross for vanskelige navn, saa foeler jeg at jeg har kommet godt inn i rutinene her paa klinikken. Jeg er ikke en kloepper paa spansk enda, men det kommer seg jo. Jeg tar imot pasienter som kommer til legekontroll, jeg tar blodtrykk og puls, temp, vekt, hoeyde og registrerer dem i journalsystemet. Alt foregaar med penn og papirJ
Ellers saa hjelper jeg jo til med aa brette ”sterile” kompresserJ, og rulle bomullsdotter. Dette foregaar med engang det er litt doetid.
Naar det gjelder foedsler saa er det en stor opplevelse aa faa vaere med paa dette! Har ikke faatt med meg saa veldig mange, fordi det skjer jo paa alle doegnets tider ogsaa i helgerJ Men rutinene er nok ganske saa annerledes enn i Norge og foedslene skjer bare paa den naturlige maaten her. Hvis det oppstaar komplikasjoner kjoeres pasienten saa raskt som mulig til sentrum til et sykehus hvor man bl.a kan faa tatt keisersnitt. Det er stor mangel paa utstyr og hygiene, men utrolig nok saa gaar det som oftest bra! De gravide indianerjentene er gjerne bare 15 aar, naar de faar sitt foerste barn. Og det er ofte at barnefaren har forlatt landet, enten reist til USA eller Spania for aa soeke lykken og faa tjent seg opp litt penger. Det er utrolig trist!
Jeg har flere ganger veid, maalt, badet og kledd babyer etter foedseler. De er utrolig skjoenne! Som dere kanskje vet saa reives barnet. Pakkes inn i masse toeybiter, som man til slutt surrer et baand rundt! Og deretter gis det til moren som en gave, godt pakket inn og med et ekstra pledd over ansiktet.
Jeg befinner meg store deler av tiden paa klinikken. 4 dager i uka proever jeg saa godt jeg kan aa bidra med den hjelpen jeg kan utrette. Arbeidsmengden forandrer seg fra dag til dag. Men hver tirsdag er satt av til vaksinasjon av babyer. Da er det ofte koe i skranken. Nysgjerrige indianere og skrikende unger. Her i Ecuador er vaksinasjonsprogrammet ganske saa annerledes enn i Norge. Eks: BSG sproeyta faar man med engang en er blitt foedt.
Man skal registrere hver baby og hver pasienten som kommer til klinikken og da skal jeg fortelle dere at det kan vaere ganske saa vrient aa forstaa disse navnene. Alle har to etternavn og to fornavn. Stedsnavnene her er enda vanskeligere aa forstaa. Det hjelper ikke akkurat at de fleste snakker indianerspraaket Kitchwa. Noen eksempler er: Hiuaiarapungo, Honorate Vasques, Chorocopte, Chontamarca, Chuichun osv...
Men til tross for vanskelige navn, saa foeler jeg at jeg har kommet godt inn i rutinene her paa klinikken. Jeg er ikke en kloepper paa spansk enda, men det kommer seg jo. Jeg tar imot pasienter som kommer til legekontroll, jeg tar blodtrykk og puls, temp, vekt, hoeyde og registrerer dem i journalsystemet. Alt foregaar med penn og papirJ
Ellers saa hjelper jeg jo til med aa brette ”sterile” kompresserJ, og rulle bomullsdotter. Dette foregaar med engang det er litt doetid.
Naar det gjelder foedsler saa er det en stor opplevelse aa faa vaere med paa dette! Har ikke faatt med meg saa veldig mange, fordi det skjer jo paa alle doegnets tider ogsaa i helgerJ Men rutinene er nok ganske saa annerledes enn i Norge og foedslene skjer bare paa den naturlige maaten her. Hvis det oppstaar komplikasjoner kjoeres pasienten saa raskt som mulig til sentrum til et sykehus hvor man bl.a kan faa tatt keisersnitt. Det er stor mangel paa utstyr og hygiene, men utrolig nok saa gaar det som oftest bra! De gravide indianerjentene er gjerne bare 15 aar, naar de faar sitt foerste barn. Og det er ofte at barnefaren har forlatt landet, enten reist til USA eller Spania for aa soeke lykken og faa tjent seg opp litt penger. Det er utrolig trist!
Jeg har flere ganger veid, maalt, badet og kledd babyer etter foedseler. De er utrolig skjoenne! Som dere kanskje vet saa reives barnet. Pakkes inn i masse toeybiter, som man til slutt surrer et baand rundt! Og deretter gis det til moren som en gave, godt pakket inn og med et ekstra pledd over ansiktet.
Kristians arbeid i Cañar
Nå har jeg vært engelsklærer i to måneder. Og jeg må si jeg beundrer lærere. At læreryrket er noe lettvinte greier, ja det har i alle fall disse månedene avkreftet. Et barn er som oss konfirmerte, voksne altså, uhyre sammensatt. For da ikke å nevne en hel klasse fylt av barn. Så jeg har strevd litt med å legge opp timer som alle kan henge med på og få noe ut av. Og det er nok noe jeg ikke vil slutte å streve med tror jeg. Jeg skal innrømme at jeg strever fortsatt. Men jeg prøver i alle fall. I løpet av tida her har jeg følt på alle slags følelser en lærer kan ha, trur eg (Den var til onkel Alv og alle andre diktinteresserte). Når en liten pjokk kommer bort til meg og frimodig sier med den særegne spanlish-aksenten sin: ”Teacher, teacher. I am a boy”, ja da er det som himmelrikets dører åpnes og tusner på tusner av hvite duer flyr ut gjennom dørene og høyt, høyt opp! For en deilig glede! Men når jeg så i timen derpå for som svar ”You are” på hva ”jeg er” på engelsk, så føler jeg at dørene er så stengt som de kan bli.
Heldigvis har ungene humør. Noe annet hadde ikke vært til å holde ut. Det hender ofte jeg for eksempel får et svar på kitchwa når jeg ber de oversette et spansk ord. Eller enda bedre, når jeg ber de oversette en spansk setning, så spør de: ”Til engelsk??”. Da pleier jeg å oppfordre dem til å tenke litt over hvorfor det heter engelsktime.
Nå har vi akkurat hatt eksamen. Mye bra, og mye som utvilsomt hadde gjort seg bra i Ut i vår hage eller liknende program. For å vise hvor store utfordringer jeg står ovenfor tar jeg med svarene på de tre siste spørsmålene på en besvarelse: Spm. 1: How are yo? Svar: Faitenquiu (Fine, thank you). Spm. 2: How old are you? Svar: I am tuelben (I am twelve years). Spm. 3: Whats is your name? Svar: Maineymi Eric (My name is Eric. Navnet er selvfølgelig byttet ut med et helt vanlig spansk navn. Noe annet ville vært galt).
Jeg har de fire øverste trinnene på skolen, og det tilsvarer 7 til 10 klasse i Norge. De har kun to timer i engelsk hver uke, selvfølgelig alt for lite. Det betyr at jeg har 8 timer i uka, fordelt på fire dager, mandag til torsdag. Det er fint, for da har jeg langhelg hver helg, og god tid til å lade opp batteriene til uka etterpå. Fint også med tanke på at vi kan reise og oppleve noe av det Ecuador har å by på.
Dere der hjemme som tror på noe større enn dere selv og på bønn, vil jeg gjerne utfordre til å huske på disse barna jeg nå har skrevet om. Mange av dem har mistet foreldrene sine, enten i ulykker eller ved emigrasjon. Det er ikke bare lett å skulle konsentrere seg om engelske gloser eller en gringo som står ved tavla å rabler rare ord, når deres primære behov ikke er dekket. Igjen vil jeg minne om Tre nøtter til Askepott. Noen steforeldre her en nok flinke til å gi omsorg, men de vil aldri kunne erstatte den moren eller faren som ikke er der. Mange er underernært, ikke på poteter eller grønnsaker, men på oppmerksomhet og kjærlighet. Den kan dere være med å gi dem gjennom bønn. Be om at tørsten må stilles.
Heldigvis har ungene humør. Noe annet hadde ikke vært til å holde ut. Det hender ofte jeg for eksempel får et svar på kitchwa når jeg ber de oversette et spansk ord. Eller enda bedre, når jeg ber de oversette en spansk setning, så spør de: ”Til engelsk??”. Da pleier jeg å oppfordre dem til å tenke litt over hvorfor det heter engelsktime.
Nå har vi akkurat hatt eksamen. Mye bra, og mye som utvilsomt hadde gjort seg bra i Ut i vår hage eller liknende program. For å vise hvor store utfordringer jeg står ovenfor tar jeg med svarene på de tre siste spørsmålene på en besvarelse: Spm. 1: How are yo? Svar: Faitenquiu (Fine, thank you). Spm. 2: How old are you? Svar: I am tuelben (I am twelve years). Spm. 3: Whats is your name? Svar: Maineymi Eric (My name is Eric. Navnet er selvfølgelig byttet ut med et helt vanlig spansk navn. Noe annet ville vært galt).
Jeg har de fire øverste trinnene på skolen, og det tilsvarer 7 til 10 klasse i Norge. De har kun to timer i engelsk hver uke, selvfølgelig alt for lite. Det betyr at jeg har 8 timer i uka, fordelt på fire dager, mandag til torsdag. Det er fint, for da har jeg langhelg hver helg, og god tid til å lade opp batteriene til uka etterpå. Fint også med tanke på at vi kan reise og oppleve noe av det Ecuador har å by på.
Dere der hjemme som tror på noe større enn dere selv og på bønn, vil jeg gjerne utfordre til å huske på disse barna jeg nå har skrevet om. Mange av dem har mistet foreldrene sine, enten i ulykker eller ved emigrasjon. Det er ikke bare lett å skulle konsentrere seg om engelske gloser eller en gringo som står ved tavla å rabler rare ord, når deres primære behov ikke er dekket. Igjen vil jeg minne om Tre nøtter til Askepott. Noen steforeldre her en nok flinke til å gi omsorg, men de vil aldri kunne erstatte den moren eller faren som ikke er der. Mange er underernært, ikke på poteter eller grønnsaker, men på oppmerksomhet og kjærlighet. Den kan dere være med å gi dem gjennom bønn. Be om at tørsten må stilles.
Monday, March 26, 2007
Nariz de Diablo
I helga var vi i Rio Bamba. Det er en mellomstor og mellomkoselig by her i landet, midt mellom Canar og Qito. Vi kom paa loerdagen, leide et krypinn og koste oss paa resutrant og i gatene. Dagen etter stod vi opp lenge foer griseotta, og karret oss ombord paa et tog. Toget gaar tre ganger i uka fra Rio Bamba og til (hopp over neste ord alle under 16 aar...) Nariz de Diablo (djevelens nese). Og navnet er typisk ecuadorsk. Naar det er noe i naturen ecuadorianerne synes er litt stygt og skremmende, ja saa kaller de det ett eller annet med djevel. Djevelens nese eller rygg eller hva det naa enn likner mest paa. Det viser seg imidlertid bestandig at disse stedene har faatt navnene sine uten grunn. Det er sjelden noe som helst ved disse plassene som minner om et slikt vesen, heller ikke denne gangen. Da vi kom frem stod jeg bare aa spurte: "ER DET DER??", mens jeg pekte ned det vi i Norge ville kalt en skrent... Jepp, og det var det. Ikke skjoenner jeg hvorfor turister fra alle verdens hjoerner valfarter hit for aa se paa en miniatryutgave av Trollstigen. Men det kan jo tenkes at folk som ikke er vokst opp paa sunnmoere kan bli imponert? Hva vet jeg?
Det var imidlertid litt action underveis. En del store steiner hadde loesnet over, og rast ned over skinnene. Vi stod og ventet i knalldeilig vaer en times tid, foer en skuffe dukket opp! Og det gikk bare firefem minutter foer sporet var ryddet og vi tuffet videre...
Wednesday, March 21, 2007
Adressa vaar
Vi har tidenes kuleste adresse. Det er iallefall heillt sikkert! Her er den:
Ragnfrid Digg Oeie/Kristian Walgermo Pedersen
La Clinica,
Fundacion mano,
Amiga Ecuador,
CAÑAR - NAR,
KM2 COCA COLA,
PANAMERICANA NORTE,
ECUADOR
Ragnfrid Digg Oeie/Kristian Walgermo Pedersen
La Clinica,
Fundacion mano,
Amiga Ecuador,
CAÑAR - NAR,
KM2 COCA COLA,
PANAMERICANA NORTE,
ECUADOR
Tuesday, March 20, 2007
Adresa vaar
Adressa vaar er den kuleste vi noen gang har hatt:
Foerst navna vaare.
Saa: La clinica, Fundacion mano, Amiga Ecuador, Cañar - Nar, KM2 CocaCola, Panamericana Norte, ECUADOR.
Foerst navna vaare.
Saa: La clinica, Fundacion mano, Amiga Ecuador, Cañar - Nar, KM2 CocaCola, Panamericana Norte, ECUADOR.
Adresa vaar
Adressa vaar er den kuleste vi noen gang har hatt:
Foerst navna vaare.
Saa: La clinica, Fundacion mano, Amiga Ecuador, Cañar - Nar, KM2 CocaCola, Panamericana Norte, ECUADOR.
Foerst navna vaare.
Saa: La clinica, Fundacion mano, Amiga Ecuador, Cañar - Nar, KM2 CocaCola, Panamericana Norte, ECUADOR.
Kveldskos
Ragnfrid er et vaskeekte kjerringemne fra topp til tà! Her har hun laget noe hun kaller lapper, men som jeg kaller sveler. Ingen forskjell, mener jeg. Ragnfrid er uenig...
Her har vi kastet oss over det selv- og nylagde setlersspillet vaart! Spennende...
Her bretter folka paa klinikken sterile kompress...Ja, dere hoerte riktig: Sterile.....Hmmm..Saturday, March 17, 2007
I Canar går hverdagen sin vante gang. Ragnfrid og jeg har laget vår egen lille utgave av Setlers for to personer! Men fortvil ikke Asbjørn. Vi skal ha en extended version i bakhånd til dere kommer! Ragnfrid foreslår her på sidelinjen at vi kan skrive et lite innlegg om hva vi gjør for noe her nede. Hva arbeidsoppgavene våre er. Så da kommer det vel et innlegg om det snart.
Helgetur til Montañita
Forrige helg dro vi på tur til kysten. Vi kom til Montanita på fredags formiddag, skaffet oss et krypinn, handlet med oss litt mat og gikk så ned på stranda. Og der bodde vi mer eller mindre de neste tre dagene. Og for et feriested! Nydelig sol, kjempedelig badetemperatur og sandstrand så langt øyet rekker! Dette stod forøvrig i sterk kontrast med det turistifiserte sentrum Montanita hadde å by på, der det var høy hippifaktor, høye priser, foruten høy musikk døgnet rundt. Det eneste folk ikke var høy på var solfaktor. Mens Rangfrid og jeg trofast sverget til solfaktor 15, lå disse halvsvidde hippiene å slikket sol med et grådig lag sololje sirlig smurt over kroppen. Skal dere høre min mening, og det skal dere vel?, er Montanita city et skikkelig slitsomt sted, og det sier jeg selv om jeg vet jeg står i fare for å få diskotekjenter fra Norge på nakken ved en slik uttalelse. Den risken tar jeg;) Men stranda var fantastisk og Rangfrid og jeg kunne se tilbake på tre avslappende og lyse dager, da vi tok fatt på den åtte timers lange retretten til Canar.STK besoek og pizzakveld!
Plutselig en dag dukket det opp to skjoenne jenter paa besoek! Det var en utrolig koselig overraskelse:) God tur tilbake til Norge Johanna og Hilde
Her om dagen lagde vi pizza til vennene våre på klinikken. Av en eller annen grunn har de gått og spurt etter pizza og pannekaker siden vi kom hit. Det lukter STK-ugler i mosen... Men det er bare kjekt å lage i stand til takknemlige gjester, og det skal jeg hilse dere å si at de var.For tre dager siden prøvde vi å lage grovbrød. Vi hadde begge stort sett bare positive erfaringer fra tilsvarende syssler i Norge, men det skulle vise seg at en gassovn med bare undervarme skulle by på (for store) utfordringer. For etter å ha stekt brødene i fem timer for å få dem gjennomstekt, snudd dem forsiktig hver halvtime for å forhindre svidde brød, var det ikke deilige, ferske grovbrød vi stod med i hendene våre, men grov kavring. Ikke engang sconesene til Elvis var så harde som bakverket vårt. Så her blir det koldtbord de neste dagene, for å si det sånn mamma og pappa.
Friday, March 2, 2007
Livet vaart i Cañar
Etter karnevalet dro vi tilbake til Canar og her har vi vært siden. Dette blir basen vår de neste månedene, og vi har allerede rukket å bli glade i vårt nye hjem!
Canar er en gammel indianerlandsby som ligger like ved det ikke ukjente Ingapirka, en eldgammel indianerborg for ingaene, og et yndet reisemål for turister. Selv om Canar er en gammel indianerlandsby bor det nå vel så mange mestisere som indianere her. Videre ligger bygda på 3400 meter, og lufta er tynn, så her har vi virkelig muligheter for å bygge oss opp til skisesongen, nå som høydehus står på dopinglista. Jeg skal hilse å si at det er slitsomt å legge ut på joggetur her!
I utkanten Canar er det en fødselsklinikk for indianere som ble startet av nordmenn, men som nå er overtatt av ecuadorianerne. Inne på samme område bor Ragnfrid og jeg vegg i vegg, akkurat som de to vennene i To gode naboer. Vi har det knallkoselig! Vi har egen stue, kjøkken og bad, og stua ligner en hvilken som helst hytte i fjellheimen i Norge! Med peis og greier, så hvis dere leser dette Lars (Monsen) eller Børge, så ta turen da vel!
Ragnfrid er allerede i full gang med å ta i mot unger. Hun har vært på to fødsler denne uka, setter vaksiner og tar ellers imot og registrerer pasientene som kommer. Jeg synes hun er tøff, for det er ikke bare bare å registrere folk som har vanskelige navn og som ikke kan skrive.
Jeg har startet gjerningen min som engelsklærer for de fire øverste trinnene på en av skolene her. De kan så og si ingenting engelsk, og sliter i tillegg med disiplinproblemer. Svært mange av de har foreldre som har emigrert til USA, og det må nok ta mye av skylden for dette. For det er ikke alltid så mye kjærlighet og oppfølging å hente hos en gammel tante eller en venn av familien (Det vet alle som har sett tre nøtter til askepott)... Men ungene er virkelig flotte og mange også svært kontaktsøkende. Så det er lett å føle seg inkludert og viktig der.
På kveldene koser vi oss i stua med en kopp honningte (Hva sier du Karianne?) eller nypresset juice. Det bugner over av fantastiske frukter i dette landet, og de er til salgs for en slikk og ingenting. Det blir også tid til yatzy (Her skulle dere vært Audhild, Ingrid og Øyvind), til en kaffe og deilig norsk melkesjokolade (TUUUUSEN takk Jorunn og Marie for tidenes beste avskjedsgave!). og ellers går det mye i spansklesning og annen lesning (les: gynekologi, da det kun finnes bøker innen dette emnet her...). Ellers er vi så privilegerte at tidligere misjonærer har satt igjen både en kassettspiller og kassetter fra deres egen barn- og ungdom her. Så her skal vi holde oss unge! Lenge leve New Kids On The Block og Marit og Irene!
Canar er en gammel indianerlandsby som ligger like ved det ikke ukjente Ingapirka, en eldgammel indianerborg for ingaene, og et yndet reisemål for turister. Selv om Canar er en gammel indianerlandsby bor det nå vel så mange mestisere som indianere her. Videre ligger bygda på 3400 meter, og lufta er tynn, så her har vi virkelig muligheter for å bygge oss opp til skisesongen, nå som høydehus står på dopinglista. Jeg skal hilse å si at det er slitsomt å legge ut på joggetur her!
I utkanten Canar er det en fødselsklinikk for indianere som ble startet av nordmenn, men som nå er overtatt av ecuadorianerne. Inne på samme område bor Ragnfrid og jeg vegg i vegg, akkurat som de to vennene i To gode naboer. Vi har det knallkoselig! Vi har egen stue, kjøkken og bad, og stua ligner en hvilken som helst hytte i fjellheimen i Norge! Med peis og greier, så hvis dere leser dette Lars (Monsen) eller Børge, så ta turen da vel!
Ragnfrid er allerede i full gang med å ta i mot unger. Hun har vært på to fødsler denne uka, setter vaksiner og tar ellers imot og registrerer pasientene som kommer. Jeg synes hun er tøff, for det er ikke bare bare å registrere folk som har vanskelige navn og som ikke kan skrive.
Jeg har startet gjerningen min som engelsklærer for de fire øverste trinnene på en av skolene her. De kan så og si ingenting engelsk, og sliter i tillegg med disiplinproblemer. Svært mange av de har foreldre som har emigrert til USA, og det må nok ta mye av skylden for dette. For det er ikke alltid så mye kjærlighet og oppfølging å hente hos en gammel tante eller en venn av familien (Det vet alle som har sett tre nøtter til askepott)... Men ungene er virkelig flotte og mange også svært kontaktsøkende. Så det er lett å føle seg inkludert og viktig der.
På kveldene koser vi oss i stua med en kopp honningte (Hva sier du Karianne?) eller nypresset juice. Det bugner over av fantastiske frukter i dette landet, og de er til salgs for en slikk og ingenting. Det blir også tid til yatzy (Her skulle dere vært Audhild, Ingrid og Øyvind), til en kaffe og deilig norsk melkesjokolade (TUUUUSEN takk Jorunn og Marie for tidenes beste avskjedsgave!). og ellers går det mye i spansklesning og annen lesning (les: gynekologi, da det kun finnes bøker innen dette emnet her...). Ellers er vi så privilegerte at tidligere misjonærer har satt igjen både en kassettspiller og kassetter fra deres egen barn- og ungdom her. Så her skal vi holde oss unge! Lenge leve New Kids On The Block og Marit og Irene!
Karneval i Baños
Karneval er liksom julaften og bursdag og nasjonaldag på samme tid her nede. Alle er klin kokos og det virker liksom som om det er helt greit å ikke ha hemninger disse tre dagene. Vi fant det derfor best å dra fra Cuenca til Ambato og Banos, for om mulig å slippe litt billigere unna det vannreservoaret som venter på alle hvite i dette landet disse dagene. I Ambato og Banos kaster de nemlig ikke vann på hverandre, men blomster. (Trodde vi). Vannkrig vil være et altfor mild ord. Disse dagene kan best sammenliknes med onkel Alvs måte å utøve vannkrig på: Stå oppe på den tørre og sikre verandaen sin og tømme en stor balje med vann likeglad rett ned i hodet på ei forsvarsløs fem års gammel jente som uvitende har forvillet seg inn på onkels slagmark! Rått parti med andre ord. Men av bloggen skjønner dere at vi forsatt er her med livet i behold.
Når det er karneval stopper hele samfunnet her nede opp. Alle har fri, og alle drar på ferie. Banos er et populært resiemål for ecuadorianerne, og det var vel egentlig ikke så rart at alle hostal og hotell i byen var fulle. Heldigvis forbarmet en snill hostaleier seg over oss, slik at vi fikk bo hjemme hos han en fire fem netter! Og nesten helt gratis att på til!
Første dagen melde vi oss på rafting. Og gjett om det var sykt moro da! Kjempegøy. Det må alle prøve. Dagen etter leide vi to sykler og syklet to mil avsted og tilbake. Vi fikk sett flotte fosser og nydelig natur. Vi hadde også tenkt å bade i et av bassenga der, men på grunn av alle folkene fant vi det uaktuelt. Folk stod rett og slett opp og ned tett i tett inntil hverandre i bassengene bortover. Et helt sykt syn. Det var jo omtrent ikke vann igjen i bassenga!
Når det er karneval stopper hele samfunnet her nede opp. Alle har fri, og alle drar på ferie. Banos er et populært resiemål for ecuadorianerne, og det var vel egentlig ikke så rart at alle hostal og hotell i byen var fulle. Heldigvis forbarmet en snill hostaleier seg over oss, slik at vi fikk bo hjemme hos han en fire fem netter! Og nesten helt gratis att på til!
Første dagen melde vi oss på rafting. Og gjett om det var sykt moro da! Kjempegøy. Det må alle prøve. Dagen etter leide vi to sykler og syklet to mil avsted og tilbake. Vi fikk sett flotte fosser og nydelig natur. Vi hadde også tenkt å bade i et av bassenga der, men på grunn av alle folkene fant vi det uaktuelt. Folk stod rett og slett opp og ned tett i tett inntil hverandre i bassengene bortover. Et helt sykt syn. Det var jo omtrent ikke vann igjen i bassenga!
Ragnfrids bursdag!
Ragnfrids bursdag!
Den 10. februar fylte Ragnfrid 24 år! Tidlig på morgenen stod jeg opp og laget en bursdagshatt med svært få hjelpemidler. Et A4-ark og to fargepenner var alt jeg hadde for hånd. Men for å sitere Zid (dovendyret i Istid): ”To penneR ja! Men med min høyt utviklede hjeRne kan eg utRede miRakleR” (på skaRRete bergenserdialekt). Om det ble utredet noe mirakel denne dagen skal være usakt, men hensikten ble oppnådd: Ragnfrid ble glad! Etter bursdagsmiddag og litt gavedryss stakk Rango og jeg på busdagsfotballkamp! Quito gjestet nemlig Cuenca denne dagen, og alt som kunne krype og gå i Cuenca, stimlet sammen i stadion der det skulle brake løs. Det brakte imidlertid aldri helt løs for goalgetterne og kampen endte målløs. Det som reddet kampen var publikum som ivrig kastet vannballonger på de stakkars fotballspillerne som varmet opp på sidelinjen. Politiet gjorde hva de kunne for å beskytte spilleren som tok corner, men det er begrenset hva to politiskjold kan skjerme når en hel fotballstadion har bestemt seg for å bløtlegge den stakkars cornertakerenJ
Etter kampen fôr vi tilbake til Ragnfrids casa og fortsatte feiringen. Der hadde familien hennes laget i stand bursdagskake, som Ragnfrid, noe motvillig måtte stikke nesen (les: ansiktet) nedi.
Den 10. februar fylte Ragnfrid 24 år! Tidlig på morgenen stod jeg opp og laget en bursdagshatt med svært få hjelpemidler. Et A4-ark og to fargepenner var alt jeg hadde for hånd. Men for å sitere Zid (dovendyret i Istid): ”To penneR ja! Men med min høyt utviklede hjeRne kan eg utRede miRakleR” (på skaRRete bergenserdialekt). Om det ble utredet noe mirakel denne dagen skal være usakt, men hensikten ble oppnådd: Ragnfrid ble glad! Etter bursdagsmiddag og litt gavedryss stakk Rango og jeg på busdagsfotballkamp! Quito gjestet nemlig Cuenca denne dagen, og alt som kunne krype og gå i Cuenca, stimlet sammen i stadion der det skulle brake løs. Det brakte imidlertid aldri helt løs for goalgetterne og kampen endte målløs. Det som reddet kampen var publikum som ivrig kastet vannballonger på de stakkars fotballspillerne som varmet opp på sidelinjen. Politiet gjorde hva de kunne for å beskytte spilleren som tok corner, men det er begrenset hva to politiskjold kan skjerme når en hel fotballstadion har bestemt seg for å bløtlegge den stakkars cornertakerenJ
Etter kampen fôr vi tilbake til Ragnfrids casa og fortsatte feiringen. Der hadde familien hennes laget i stand bursdagskake, som Ragnfrid, noe motvillig måtte stikke nesen (les: ansiktet) nedi.
Friday, February 9, 2007
Wednesday, February 7, 2007
I helga har vi vaert i Vilkabamba! Og for et lite paradis. Ragnfrid sammenlikner det med naturen i Loevenes konge, naar Simba kommer inn i jungelen. For de aller minste kan det sammenliknes med bildene i Lillefot og vennene hans;)
Vi rei paa hest! Og jammen gallopperte vi ikke med en gang. Angelo (en liten lokal engel) guidet oss gjennom et fantastisk landskap, gjennom palmer og bananer, (satt en gammel indianer) over en elv (!!), gjennom en sukkerplanasje og skoger med frukttraer. Hit maa alle dra!
I dag har vi vaert i Baños! Bada og studert spansk. Kristian har proevd aa laere Ragnfrid butterfly. Ikke saerlig vellykket. I det Kristian legger paa svoem for aa vise, sier han: Du skal bevege deg som en delfin!". Naar han saa har svoemt en lengde og snur seg mot Ragnfrid, roper hun: "Som en delfin eller som en hvalross!!", mens hun ler seg i hjel.
Som dere skjoenner lever vi etter skriften: "Dere skal kappes i aa hedre hverandre";)
Ellers har vi faatt tilbakemeldinger om at vi maa endre bloggen vaar slik at man ikke maa vaere registrert for aa legge inn kommentarer. Men det er ikke saa lett aa famle seg fram paa spansk...eller engelsk... Saa dere maa si hva vi gaar inn paa og hvordan vi endrer det, dersom det skal bli andre boller.
Kos dere der hjemme i snoe- og jordskjelv-land! Bilder foelger...
Vi rei paa hest! Og jammen gallopperte vi ikke med en gang. Angelo (en liten lokal engel) guidet oss gjennom et fantastisk landskap, gjennom palmer og bananer, (satt en gammel indianer) over en elv (!!), gjennom en sukkerplanasje og skoger med frukttraer. Hit maa alle dra!
I dag har vi vaert i Baños! Bada og studert spansk. Kristian har proevd aa laere Ragnfrid butterfly. Ikke saerlig vellykket. I det Kristian legger paa svoem for aa vise, sier han: Du skal bevege deg som en delfin!". Naar han saa har svoemt en lengde og snur seg mot Ragnfrid, roper hun: "Som en delfin eller som en hvalross!!", mens hun ler seg i hjel.
Som dere skjoenner lever vi etter skriften: "Dere skal kappes i aa hedre hverandre";)
Ellers har vi faatt tilbakemeldinger om at vi maa endre bloggen vaar slik at man ikke maa vaere registrert for aa legge inn kommentarer. Men det er ikke saa lett aa famle seg fram paa spansk...eller engelsk... Saa dere maa si hva vi gaar inn paa og hvordan vi endrer det, dersom det skal bli andre boller.
Kos dere der hjemme i snoe- og jordskjelv-land! Bilder foelger...
Thursday, February 1, 2007
Wednesday, January 31, 2007
Heisann alle sammen der hjemme!
Vi er i gang! Ecuador ligger for vaare fotter. Og for et fantastisk land! Herlig temperatur, snille folk, god mat og mye spennende aa oppleve! Vi har naa gaatt paa spanskkurs i litt over en uke, og er i full gang med aa laere aa prate i preteritum!!! Ikke lett! Naa skjoenner vi alle nye kjeare landsmenn som sverger til presens. Har blitt noen misforstaaelser. Ragnfrid har de to beste! Da hun skulle forklare familien sin at Kristian har blitt friskere, sa hun: " Kristian har blitt dame" (mejor/mujer). Og da hun skulle si at hun var sulten sa hun: "Jeg er mann" (Ambre/Hombre).
Som det kommer fram har den sarte Kristian gaatt paa en liten smell. Han var litt vel varm i troeya og labba rundt i byen uten solkrem og caps og fikk feber. Men naa er han tilbake for fullt, noe Ragnfrid gleder seg over!
Flyturen ned hit gikk fort. Begge sovnet i Amsterdam og voknet halvveis paa vei. Vi voknet i tropevarme paa Bon Aire i Karibien, og her skal vi kose oss fem-seks dager i juni! Ellers hadde Ragnfrid det morsomt med aa dytte meg slik at jeg slo borti sidemannen. I Guayaquil ble vi tatt vel imot av Kjetil Haga. Det var da midt i gryotta, men Kjetil var ved godt mot. Vi var med paa en gudstjeneste foer vi ble satt paa bussen til Cuenca. Og for en busstur! Helt fantastisk landskap. Bananplanter saa langt oeyet kunne se. Utrolig frodig!
Her i Cuenca bor vi hos to forskjellige familier. Begge trives vi godt. Vi skal proeve aa legge ut litt bilder av dem og oss etterhvert. Men det er ikke saa lett aa finne internett med hastighet nok.
Ellers gleder vi oss til helga for da skal vi paa en liten utflukt. Til Vilkabamba, en liten landsby soer i landet. Dere faar snart hoere mer fra oss. Haaper dere har det fint alle sammen.
Vi er i gang! Ecuador ligger for vaare fotter. Og for et fantastisk land! Herlig temperatur, snille folk, god mat og mye spennende aa oppleve! Vi har naa gaatt paa spanskkurs i litt over en uke, og er i full gang med aa laere aa prate i preteritum!!! Ikke lett! Naa skjoenner vi alle nye kjeare landsmenn som sverger til presens. Har blitt noen misforstaaelser. Ragnfrid har de to beste! Da hun skulle forklare familien sin at Kristian har blitt friskere, sa hun: " Kristian har blitt dame" (mejor/mujer). Og da hun skulle si at hun var sulten sa hun: "Jeg er mann" (Ambre/Hombre).
Som det kommer fram har den sarte Kristian gaatt paa en liten smell. Han var litt vel varm i troeya og labba rundt i byen uten solkrem og caps og fikk feber. Men naa er han tilbake for fullt, noe Ragnfrid gleder seg over!
Flyturen ned hit gikk fort. Begge sovnet i Amsterdam og voknet halvveis paa vei. Vi voknet i tropevarme paa Bon Aire i Karibien, og her skal vi kose oss fem-seks dager i juni! Ellers hadde Ragnfrid det morsomt med aa dytte meg slik at jeg slo borti sidemannen. I Guayaquil ble vi tatt vel imot av Kjetil Haga. Det var da midt i gryotta, men Kjetil var ved godt mot. Vi var med paa en gudstjeneste foer vi ble satt paa bussen til Cuenca. Og for en busstur! Helt fantastisk landskap. Bananplanter saa langt oeyet kunne se. Utrolig frodig!
Her i Cuenca bor vi hos to forskjellige familier. Begge trives vi godt. Vi skal proeve aa legge ut litt bilder av dem og oss etterhvert. Men det er ikke saa lett aa finne internett med hastighet nok.
Ellers gleder vi oss til helga for da skal vi paa en liten utflukt. Til Vilkabamba, en liten landsby soer i landet. Dere faar snart hoere mer fra oss. Haaper dere har det fint alle sammen.
Subscribe to:
Comments (Atom)