Sendero de Inca

Denne helga har vi vært på telttur i Andesfjella! Etter noen hundre meter oppover i buss og taxi, nådde vi 3500 høydemeter og utgangspunktet for turen. Reinaldo, guiden vår og til daglig bibeloversetter, ledet an gjengen på fire. Karin, ei sveitsisk backpacker, fulgte tett på, mens Ragfrid og jeg dannet baktroppen. Og opp bar det. Over småstein, myrer og knauser. Med nydelige fjellformasjoner og grønn utsikt på alle kanter. Det var som å være i hjemme igjen. Skydekket lå over oss og så ut som om det ikke helt visste selv om det skulle gi oss regn eller la det være. Det lot til å la være.

Reinaldo og jeg plukket med oss de få pinnene vi fant langs ruta, i håp om å få gjort opp ild og gjøre bruk av den medbrakte kaffikanna. Da vi stanset for å ha lunsj telte vi tre små pinner hver. Men ved hjelp av litt avispapir fikk vi da fyr og litt bållukt rundt lunsjplassen, selv om det ble for smått til noe kaffikoking (Det å gjøre opp bål på over 4000 meters høyde er faktisk en kunst, for de som ikke har prøvd det. Det er ikke bare vi mennesker som merker det lave oksygentrykket, også bålet gjør det).

Så bar det videre oppover. Ved godt og vel 4500 meters høyde begynte landskapet å flate ut og etter hvert krype nedover. Da klokka nærmet seg seks på kvelden bestemte vi oss for å gjøre holt for natten. Vi slo opp telt, spiste brødskiver med medbrakt Kavli Skinkeost fra mor og far, og krøp inn i soveposene våre. I løpet av et lite kvarter var det fra å være lyst, stummende mørk. Her på ekvatorlinja er man ikke velsignet med en skumringstime eller to. Når det begynner å mørkne må man handle raskt. Utenfor teltet blåste det opp, og det var nok flere som angret på at de ikke hadde en tykkere sovepose med seg (les guiden og Karin). Ragnfrid hadde det derimot lunt og godt i sin, mens jeg svettet ut min. Men noe god nattesøvn ble det likevel ikke på noen av oss. Om det var manglende liggeunderlag eller høyden som gjorde utslaget skal være usagt, det var iallefall en etterlengtet morgen som kom dagen derpå.

Da gryotta kom hadde vi allerede vært oppe flere timer og lagt mesteparten av dagsetappen bak oss. Vi kom fram til en liten landsby. Der fant vi en pick-up, som vi haiket med, sammen med en flokk sauer. Bæ!