Kristians arbeid i Cañar

Nå har jeg vært engelsklærer i to måneder. Og jeg må si jeg beundrer lærere. At læreryrket er noe lettvinte greier, ja det har i alle fall disse månedene avkreftet. Et barn er som oss konfirmerte, voksne altså, uhyre sammensatt. For da ikke å nevne en hel klasse fylt av barn. Så jeg har strevd litt med å legge opp timer som alle kan henge med på og få noe ut av. Og det er nok noe jeg ikke vil slutte å streve med tror jeg. Jeg skal innrømme at jeg strever fortsatt. Men jeg prøver i alle fall. I løpet av tida her har jeg følt på alle slags følelser en lærer kan ha, trur eg (Den var til onkel Alv og alle andre diktinteresserte). Når en liten pjokk kommer bort til meg og frimodig sier med den særegne spanlish-aksenten sin: ”Teacher, teacher. I am a boy”, ja da er det som himmelrikets dører åpnes og tusner på tusner av hvite duer flyr ut gjennom dørene og høyt, høyt opp! For en deilig glede! Men når jeg så i timen derpå for som svar ”You are” på hva ”jeg er” på engelsk, så føler jeg at dørene er så stengt som de kan bli.

Heldigvis har ungene humør. Noe annet hadde ikke vært til å holde ut. Det hender ofte jeg for eksempel får et svar på kitchwa når jeg ber de oversette et spansk ord. Eller enda bedre, når jeg ber de oversette en spansk setning, så spør de: ”Til engelsk??”. Da pleier jeg å oppfordre dem til å tenke litt over hvorfor det heter engelsktime.

Nå har vi akkurat hatt eksamen. Mye bra, og mye som utvilsomt hadde gjort seg bra i Ut i vår hage eller liknende program. For å vise hvor store utfordringer jeg står ovenfor tar jeg med svarene på de tre siste spørsmålene på en besvarelse: Spm. 1: How are yo? Svar: Faitenquiu (Fine, thank you). Spm. 2: How old are you? Svar: I am tuelben (I am twelve years). Spm. 3: Whats is your name? Svar: Maineymi Eric (My name is Eric. Navnet er selvfølgelig byttet ut med et helt vanlig spansk navn. Noe annet ville vært galt).

Jeg har de fire øverste trinnene på skolen, og det tilsvarer 7 til 10 klasse i Norge. De har kun to timer i engelsk hver uke, selvfølgelig alt for lite. Det betyr at jeg har 8 timer i uka, fordelt på fire dager, mandag til torsdag. Det er fint, for da har jeg langhelg hver helg, og god tid til å lade opp batteriene til uka etterpå. Fint også med tanke på at vi kan reise og oppleve noe av det Ecuador har å by på.

Dere der hjemme som tror på noe større enn dere selv og på bønn, vil jeg gjerne utfordre til å huske på disse barna jeg nå har skrevet om. Mange av dem har mistet foreldrene sine, enten i ulykker eller ved emigrasjon. Det er ikke bare lett å skulle konsentrere seg om engelske gloser eller en gringo som står ved tavla å rabler rare ord, når deres primære behov ikke er dekket. Igjen vil jeg minne om Tre nøtter til Askepott. Noen steforeldre her en nok flinke til å gi omsorg, men de vil aldri kunne erstatte den moren eller faren som ikke er der. Mange er underernært, ikke på poteter eller grønnsaker, men på oppmerksomhet og kjærlighet. Den kan dere være med å gi dem gjennom bønn. Be om at tørsten må stilles.