Indiana Jones

Nariz de Diablo

I helga var vi i Rio Bamba. Det er en mellomstor og mellomkoselig by her i landet, midt mellom Canar og Qito. Vi kom paa loerdagen, leide et krypinn og koste oss paa resutrant og i gatene. Dagen etter stod vi opp lenge foer griseotta, og karret oss ombord paa et tog. Toget gaar tre ganger i uka fra Rio Bamba og til (hopp over neste ord alle under 16 aar...) Nariz de Diablo (djevelens nese). Og navnet er typisk ecuadorsk. Naar det er noe i naturen ecuadorianerne synes er litt stygt og skremmende, ja saa kaller de det ett eller annet med djevel. Djevelens nese eller rygg eller hva det naa enn likner mest paa. Det viser seg imidlertid bestandig at disse stedene har faatt navnene sine uten grunn. Det er sjelden noe som helst ved disse plassene som minner om et slikt vesen, heller ikke denne gangen. Da vi kom frem stod jeg bare aa spurte: "ER DET DER??", mens jeg pekte ned det vi i Norge ville kalt en skrent... Jepp, og det var det. Ikke skjoenner jeg hvorfor turister fra alle verdens hjoerner valfarter hit for aa se paa en miniatryutgave av Trollstigen. Men det kan jo tenkes at folk som ikke er vokst opp paa sunnmoere kan bli imponert? Hva vet jeg?

Det var imidlertid litt action underveis. En del store steiner hadde loesnet over, og rast ned over skinnene. Vi stod og ventet i knalldeilig vaer en times tid, foer en skuffe dukket opp! Og det gikk bare firefem minutter foer sporet var ryddet og vi tuffet videre...

Adressa vaar

Vi har tidenes kuleste adresse. Det er iallefall heillt sikkert! Her er den:
Ragnfrid Digg Oeie/Kristian Walgermo Pedersen
La Clinica,
Fundacion mano,
Amiga Ecuador,
CAÑAR - NAR,
KM2 COCA COLA,
PANAMERICANA NORTE,
ECUADOR

Adresa vaar

Adressa vaar er den kuleste vi noen gang har hatt:
Foerst navna vaare.
Saa: La clinica, Fundacion mano, Amiga Ecuador, Cañar - Nar, KM2 CocaCola, Panamericana Norte, ECUADOR.

Adresa vaar

Adressa vaar er den kuleste vi noen gang har hatt:
Foerst navna vaare.
Saa: La clinica, Fundacion mano, Amiga Ecuador, Cañar - Nar, KM2 CocaCola, Panamericana Norte, ECUADOR.

Kveldskos

Ragnfrid er et vaskeekte kjerringemne fra topp til tà! Her har hun laget noe hun kaller lapper, men som jeg kaller sveler. Ingen forskjell, mener jeg. Ragnfrid er uenig...
Her har vi kastet oss over det selv- og nylagde setlersspillet vaart! Spennende...
Her bretter folka paa klinikken sterile kompress...Ja, dere hoerte riktig: Sterile.....Hmmm..

I Canar går hverdagen sin vante gang. Ragnfrid og jeg har laget vår egen lille utgave av Setlers for to personer! Men fortvil ikke Asbjørn. Vi skal ha en extended version i bakhånd til dere kommer! Ragnfrid foreslår her på sidelinjen at vi kan skrive et lite innlegg om hva vi gjør for noe her nede. Hva arbeidsoppgavene våre er. Så da kommer det vel et innlegg om det snart.

Helgetur til Montañita

Forrige helg dro vi på tur til kysten. Vi kom til Montanita på fredags formiddag, skaffet oss et krypinn, handlet med oss litt mat og gikk så ned på stranda. Og der bodde vi mer eller mindre de neste tre dagene. Og for et feriested! Nydelig sol, kjempedelig badetemperatur og sandstrand så langt øyet rekker! Dette stod forøvrig i sterk kontrast med det turistifiserte sentrum Montanita hadde å by på, der det var høy hippifaktor, høye priser, foruten høy musikk døgnet rundt. Det eneste folk ikke var høy på var solfaktor. Mens Rangfrid og jeg trofast sverget til solfaktor 15, lå disse halvsvidde hippiene å slikket sol med et grådig lag sololje sirlig smurt over kroppen. Skal dere høre min mening, og det skal dere vel?, er Montanita city et skikkelig slitsomt sted, og det sier jeg selv om jeg vet jeg står i fare for å få diskotekjenter fra Norge på nakken ved en slik uttalelse. Den risken tar jeg;) Men stranda var fantastisk og Rangfrid og jeg kunne se tilbake på tre avslappende og lyse dager, da vi tok fatt på den åtte timers lange retretten til Canar.

STK besoek og pizzakveld!

Plutselig en dag dukket det opp to skjoenne jenter paa besoek! Det var en utrolig koselig overraskelse:) God tur tilbake til Norge Johanna og Hilde
Her om dagen lagde vi pizza til vennene våre på klinikken. Av en eller annen grunn har de gått og spurt etter pizza og pannekaker siden vi kom hit. Det lukter STK-ugler i mosen... Men det er bare kjekt å lage i stand til takknemlige gjester, og det skal jeg hilse dere å si at de var.

For tre dager siden prøvde vi å lage grovbrød. Vi hadde begge stort sett bare positive erfaringer fra tilsvarende syssler i Norge, men det skulle vise seg at en gassovn med bare undervarme skulle by på (for store) utfordringer. For etter å ha stekt brødene i fem timer for å få dem gjennomstekt, snudd dem forsiktig hver halvtime for å forhindre svidde brød, var det ikke deilige, ferske grovbrød vi stod med i hendene våre, men grov kavring. Ikke engang sconesene til Elvis var så harde som bakverket vårt. Så her blir det koldtbord de neste dagene, for å si det sånn mamma og pappa.

Her er hjemmet vaart! Klinikken bak bilen og vaare leiligheter helt til venstre i bildet

Sjekk ut disse rypene da! Ragnfrid t.h. !!!

Livet vaart i Cañar

Etter karnevalet dro vi tilbake til Canar og her har vi vært siden. Dette blir basen vår de neste månedene, og vi har allerede rukket å bli glade i vårt nye hjem!
Canar er en gammel indianerlandsby som ligger like ved det ikke ukjente Ingapirka, en eldgammel indianerborg for ingaene, og et yndet reisemål for turister. Selv om Canar er en gammel indianerlandsby bor det nå vel så mange mestisere som indianere her. Videre ligger bygda på 3400 meter, og lufta er tynn, så her har vi virkelig muligheter for å bygge oss opp til skisesongen, nå som høydehus står på dopinglista. Jeg skal hilse å si at det er slitsomt å legge ut på joggetur her!

I utkanten Canar er det en fødselsklinikk for indianere som ble startet av nordmenn, men som nå er overtatt av ecuadorianerne. Inne på samme område bor Ragnfrid og jeg vegg i vegg, akkurat som de to vennene i To gode naboer. Vi har det knallkoselig! Vi har egen stue, kjøkken og bad, og stua ligner en hvilken som helst hytte i fjellheimen i Norge! Med peis og greier, så hvis dere leser dette Lars (Monsen) eller Børge, så ta turen da vel!

Ragnfrid er allerede i full gang med å ta i mot unger. Hun har vært på to fødsler denne uka, setter vaksiner og tar ellers imot og registrerer pasientene som kommer. Jeg synes hun er tøff, for det er ikke bare bare å registrere folk som har vanskelige navn og som ikke kan skrive.

Jeg har startet gjerningen min som engelsklærer for de fire øverste trinnene på en av skolene her. De kan så og si ingenting engelsk, og sliter i tillegg med disiplinproblemer. Svært mange av de har foreldre som har emigrert til USA, og det må nok ta mye av skylden for dette. For det er ikke alltid så mye kjærlighet og oppfølging å hente hos en gammel tante eller en venn av familien (Det vet alle som har sett tre nøtter til askepott)... Men ungene er virkelig flotte og mange også svært kontaktsøkende. Så det er lett å føle seg inkludert og viktig der.

På kveldene koser vi oss i stua med en kopp honningte (Hva sier du Karianne?) eller nypresset juice. Det bugner over av fantastiske frukter i dette landet, og de er til salgs for en slikk og ingenting. Det blir også tid til yatzy (Her skulle dere vært Audhild, Ingrid og Øyvind), til en kaffe og deilig norsk melkesjokolade (TUUUUSEN takk Jorunn og Marie for tidenes beste avskjedsgave!). og ellers går det mye i spansklesning og annen lesning (les: gynekologi, da det kun finnes bøker innen dette emnet her...). Ellers er vi så privilegerte at tidligere misjonærer har satt igjen både en kassettspiller og kassetter fra deres egen barn- og ungdom her. Så her skal vi holde oss unge! Lenge leve New Kids On The Block og Marit og Irene!

Karneval i Baños

Karneval er liksom julaften og bursdag og nasjonaldag på samme tid her nede. Alle er klin kokos og det virker liksom som om det er helt greit å ikke ha hemninger disse tre dagene. Vi fant det derfor best å dra fra Cuenca til Ambato og Banos, for om mulig å slippe litt billigere unna det vannreservoaret som venter på alle hvite i dette landet disse dagene. I Ambato og Banos kaster de nemlig ikke vann på hverandre, men blomster. (Trodde vi). Vannkrig vil være et altfor mild ord. Disse dagene kan best sammenliknes med onkel Alvs måte å utøve vannkrig på: Stå oppe på den tørre og sikre verandaen sin og tømme en stor balje med vann likeglad rett ned i hodet på ei forsvarsløs fem års gammel jente som uvitende har forvillet seg inn på onkels slagmark! Rått parti med andre ord. Men av bloggen skjønner dere at vi forsatt er her med livet i behold.

Når det er karneval stopper hele samfunnet her nede opp. Alle har fri, og alle drar på ferie. Banos er et populært resiemål for ecuadorianerne, og det var vel egentlig ikke så rart at alle hostal og hotell i byen var fulle. Heldigvis forbarmet en snill hostaleier seg over oss, slik at vi fikk bo hjemme hos han en fire fem netter! Og nesten helt gratis att på til!

Første dagen melde vi oss på rafting. Og gjett om det var sykt moro da! Kjempegøy. Det må alle prøve. Dagen etter leide vi to sykler og syklet to mil avsted og tilbake. Vi fikk sett flotte fosser og nydelig natur. Vi hadde også tenkt å bade i et av bassenga der, men på grunn av alle folkene fant vi det uaktuelt. Folk stod rett og slett opp og ned tett i tett inntil hverandre i bassengene bortover. Et helt sykt syn. Det var jo omtrent ikke vann igjen i bassenga!

Ragnfrids bursdag!

Ragnfrids bursdag!
Den 10. februar fylte Ragnfrid 24 år! Tidlig på morgenen stod jeg opp og laget en bursdagshatt med svært få hjelpemidler. Et A4-ark og to fargepenner var alt jeg hadde for hånd. Men for å sitere Zid (dovendyret i Istid): ”To penneR ja! Men med min høyt utviklede hjeRne kan eg utRede miRakleR” (på skaRRete bergenserdialekt). Om det ble utredet noe mirakel denne dagen skal være usakt, men hensikten ble oppnådd: Ragnfrid ble glad! Etter bursdagsmiddag og litt gavedryss stakk Rango og jeg på busdagsfotballkamp! Quito gjestet nemlig Cuenca denne dagen, og alt som kunne krype og gå i Cuenca, stimlet sammen i stadion der det skulle brake løs. Det brakte imidlertid aldri helt løs for goalgetterne og kampen endte målløs. Det som reddet kampen var publikum som ivrig kastet vannballonger på de stakkars fotballspillerne som varmet opp på sidelinjen. Politiet gjorde hva de kunne for å beskytte spilleren som tok corner, men det er begrenset hva to politiskjold kan skjerme når en hel fotballstadion har bestemt seg for å bløtlegge den stakkars cornertakerenJ

Etter kampen fôr vi tilbake til Ragnfrids casa og fortsatte feiringen. Der hadde familien hennes laget i stand bursdagskake, som Ragnfrid, noe motvillig måtte stikke nesen (les: ansiktet) nedi.