Endelig kom de frem, mine to kjaere! Etter en evig lang tur moette vi dem i guayachil og feiret 17.mai paa casa de allianca. Moro aa vaere sa mange norske samlet paa en plass, god stemning og selvfoelgelig god mat! Men guayachil er ikke plassen for bygdefolk:) Saa allerede neste dag tok vi turen til vaart kjaere cañar! Hoeyden merkes naar man stiger fra 0 til 3000moh paa 4 timer. Og dette fikk virkelig mine foreldre oppleve, men allerede neste dag var de klar for aa utforske stedet. Vi tok turen til den kjente borgen ingapirca. Vi var kjempe heldige med vaeret og fikk derfor nyte det idylliske landskapet!
De neste dagene brukte vi til aa besoeke markeder, skolen, klinikken og til slutt fikk vi oss en tur til marsvin mannen Reynaldo. Litt forskjellig mening om smaken, men virkelig en opplevelse aa komme inn i et ordentlig jordhus og se hvordan de fleste lever her. Det er rett og slett en annen verden for oss!
Turen gikk videre til kulturbyen cuenca og her er det litt mer europeiske forhold. Her kan man spise paa restaurant uten aa vaere bekymret:) Joel kom ogsaa og han var en ypperlig guide!
Siste del av turen tilbringte vi ved kysten, salinas! Sola titta ikke akkurat saa mye frem, men vannet var herlig og luft temperaturen helt perfekt for oss!
Alt i alt en super tur!!!

Ingapirca

Den norske turistforening i Ecuador:)

En pust i bakken var noedvendig!

Inca stien!

Sendero de Inca

Denne helga har vi vært på telttur i Andesfjella! Etter noen hundre meter oppover i buss og taxi, nådde vi 3500 høydemeter og utgangspunktet for turen. Reinaldo, guiden vår og til daglig bibeloversetter, ledet an gjengen på fire. Karin, ei sveitsisk backpacker, fulgte tett på, mens Ragfrid og jeg dannet baktroppen. Og opp bar det. Over småstein, myrer og knauser. Med nydelige fjellformasjoner og grønn utsikt på alle kanter. Det var som å være i hjemme igjen. Skydekket lå over oss og så ut som om det ikke helt visste selv om det skulle gi oss regn eller la det være. Det lot til å la være.

Reinaldo og jeg plukket med oss de få pinnene vi fant langs ruta, i håp om å få gjort opp ild og gjøre bruk av den medbrakte kaffikanna. Da vi stanset for å ha lunsj telte vi tre små pinner hver. Men ved hjelp av litt avispapir fikk vi da fyr og litt bållukt rundt lunsjplassen, selv om det ble for smått til noe kaffikoking (Det å gjøre opp bål på over 4000 meters høyde er faktisk en kunst, for de som ikke har prøvd det. Det er ikke bare vi mennesker som merker det lave oksygentrykket, også bålet gjør det).

Så bar det videre oppover. Ved godt og vel 4500 meters høyde begynte landskapet å flate ut og etter hvert krype nedover. Da klokka nærmet seg seks på kvelden bestemte vi oss for å gjøre holt for natten. Vi slo opp telt, spiste brødskiver med medbrakt Kavli Skinkeost fra mor og far, og krøp inn i soveposene våre. I løpet av et lite kvarter var det fra å være lyst, stummende mørk. Her på ekvatorlinja er man ikke velsignet med en skumringstime eller to. Når det begynner å mørkne må man handle raskt. Utenfor teltet blåste det opp, og det var nok flere som angret på at de ikke hadde en tykkere sovepose med seg (les guiden og Karin). Ragnfrid hadde det derimot lunt og godt i sin, mens jeg svettet ut min. Men noe god nattesøvn ble det likevel ikke på noen av oss. Om det var manglende liggeunderlag eller høyden som gjorde utslaget skal være usagt, det var iallefall en etterlengtet morgen som kom dagen derpå.

Da gryotta kom hadde vi allerede vært oppe flere timer og lagt mesteparten av dagsetappen bak oss. Vi kom fram til en liten landsby. Der fant vi en pick-up, som vi haiket med, sammen med en flokk sauer. Bæ!

Tur til kysten!

Ja naa har det skjedd! Noe jeg virkelig tror han kommer til aa angre paa senere i sitt liv. Men en tiger tatoo paa brystet! Hva er det med dette landet og tatoveringer??

I helga ble vi invitert med til stranda av vaar kjaere señora Aase. 5 familier + kriss og jeg! Riktig moro var det! Litt av en gjeng! Bare skjekk ut dette bilde av marsboerne!!

Jungelturen

Se for dere Simba i Løvenes konge. Timon og Pumba vekker han i sol steika og de går sammen til det åpner seg et fantastisk frodig landskap. Paradis! Akkurat slik føltes det å komme til jungelen her i Ecuador! Etter en heidundrenes påskefering i Quito sammen med en skikkelig sprek gjeng fra Agder distriktet, tok jeg og Kriss turen til Misaullli. Vi fikk tak i den etterspurte guiden Pepe. Klokka 3 om natta satt vi oss på buss til Coca, vel å merke primærjungelen. Vi stappa i oss malariatabletter og vamonos vamonos... Det viste seg at turen tok litt ekstra lang tid. Ikke uventa så røyk girkassa... no problema, detta fikser vi med engangJ ingen sure miner av mer venting på transport i dette landet. Vel fremme til målet limon cocha (en stor lagune i et naturreservat) var vi ikke før kl 16.00, men da var hele den humpete bussturen glemt og vi var klar for å oppleve virkelig jungel! Vi kjørte i kano frem til sovestedet vårt og fikk deilig mat. Etter en ikke akkurat stille natt... med gresshopper og insekter som spiller og synger så høyt at man kan måle det med en U2konsert, samla den flotte gjengen (4personer) seg rundt frokostbordet og gjorde seg klar for tur. Det meste av dagen vandret vi i rolig behagelig tempo og fikk informasjon om diverse frosker, og dyr, insekter, planter, trær, fugler og blomster. All takk til en fantastisk kunnskapsrik guide! Makan til tettpakka natur! Vi var heldig med været og regnet kom ikke før sent på kvelden. Men da skal jeg si det kom også! Det ble ingen svart natt denne natta, for FOR et lysshow skal man lete lenge etter! Det blinka og buldra og braka i over 4 timer, så jeg skal innrømme at gåsehuden spratt frem! Men strå hytta stod heldigvis like hel dagen etter! Denne dagen tok vi fatt på årene. Vi rodde i den snertne kanoen langs lagunen. Rikere fugleliv trodde ikke jeg fantes! Og guiden kunne navnet på alle! Vi så Tocaner og papegøyer, og ja det var vel kanskje de jeg kunne navna påJ Husker ikke såpass engang at jeg kan skrive dem her for å imponere... jaja fine og fargerike var de i hvert fallJ Høydepunktet denne dagen var å fiske pirayaer. Vi fikk hver vår pinne med et dinglende snøre og en kjøttbit på kroken. Irriterende nok så fikk ikke jeg noen opp i båten. Men Kristian fant fort teknikken og hova inn! Utrolig moro! Men en liten strek i regningen var da guiden spurte kristian om den ene fisken var død. Og kristian var selvfølgelig i det humorisktiske hjørnet og sa ja. Da hogg plutselig pirayaen tak i fingeren til guiden og det stoppet ikke å blø før dagen etter. Pobresito!! Opplevelsene stoppet ikke med dette. Da det ble mørkt tok vi med oss noen monstre av lommelykter for å dra på krokkodille jakt. Nede ved den vindstille kanalen lyste det opp en flystripe for oss. Det var ildfluer. Et fantastisk syn og tro det eller ei: krokkodille øyer så vi også! Røde mystiske øyne som stakk opp fra vannkanten. Seriøst skummelt!! Og ikke nok med det! Men dagen etter i sollys og gode greier dukket det jammen opp en da også! 10 meter fra båten og jeg holdt på å pisse på meg!! For en avslutning! Denne turen kommer vi ikke til å glemme!