Wednesday, April 18, 2007
Ragnfrids arbeid i Cañar
Litt om arbeidslivet mitt i Cañar
Jeg befinner meg store deler av tiden paa klinikken. 4 dager i uka proever jeg saa godt jeg kan aa bidra med den hjelpen jeg kan utrette. Arbeidsmengden forandrer seg fra dag til dag. Men hver tirsdag er satt av til vaksinasjon av babyer. Da er det ofte koe i skranken. Nysgjerrige indianere og skrikende unger. Her i Ecuador er vaksinasjonsprogrammet ganske saa annerledes enn i Norge. Eks: BSG sproeyta faar man med engang en er blitt foedt.
Man skal registrere hver baby og hver pasienten som kommer til klinikken og da skal jeg fortelle dere at det kan vaere ganske saa vrient aa forstaa disse navnene. Alle har to etternavn og to fornavn. Stedsnavnene her er enda vanskeligere aa forstaa. Det hjelper ikke akkurat at de fleste snakker indianerspraaket Kitchwa. Noen eksempler er: Hiuaiarapungo, Honorate Vasques, Chorocopte, Chontamarca, Chuichun osv...
Men til tross for vanskelige navn, saa foeler jeg at jeg har kommet godt inn i rutinene her paa klinikken. Jeg er ikke en kloepper paa spansk enda, men det kommer seg jo. Jeg tar imot pasienter som kommer til legekontroll, jeg tar blodtrykk og puls, temp, vekt, hoeyde og registrerer dem i journalsystemet. Alt foregaar med penn og papirJ
Ellers saa hjelper jeg jo til med aa brette ”sterile” kompresserJ, og rulle bomullsdotter. Dette foregaar med engang det er litt doetid.
Naar det gjelder foedsler saa er det en stor opplevelse aa faa vaere med paa dette! Har ikke faatt med meg saa veldig mange, fordi det skjer jo paa alle doegnets tider ogsaa i helgerJ Men rutinene er nok ganske saa annerledes enn i Norge og foedslene skjer bare paa den naturlige maaten her. Hvis det oppstaar komplikasjoner kjoeres pasienten saa raskt som mulig til sentrum til et sykehus hvor man bl.a kan faa tatt keisersnitt. Det er stor mangel paa utstyr og hygiene, men utrolig nok saa gaar det som oftest bra! De gravide indianerjentene er gjerne bare 15 aar, naar de faar sitt foerste barn. Og det er ofte at barnefaren har forlatt landet, enten reist til USA eller Spania for aa soeke lykken og faa tjent seg opp litt penger. Det er utrolig trist!
Jeg har flere ganger veid, maalt, badet og kledd babyer etter foedseler. De er utrolig skjoenne! Som dere kanskje vet saa reives barnet. Pakkes inn i masse toeybiter, som man til slutt surrer et baand rundt! Og deretter gis det til moren som en gave, godt pakket inn og med et ekstra pledd over ansiktet.
Jeg befinner meg store deler av tiden paa klinikken. 4 dager i uka proever jeg saa godt jeg kan aa bidra med den hjelpen jeg kan utrette. Arbeidsmengden forandrer seg fra dag til dag. Men hver tirsdag er satt av til vaksinasjon av babyer. Da er det ofte koe i skranken. Nysgjerrige indianere og skrikende unger. Her i Ecuador er vaksinasjonsprogrammet ganske saa annerledes enn i Norge. Eks: BSG sproeyta faar man med engang en er blitt foedt.
Man skal registrere hver baby og hver pasienten som kommer til klinikken og da skal jeg fortelle dere at det kan vaere ganske saa vrient aa forstaa disse navnene. Alle har to etternavn og to fornavn. Stedsnavnene her er enda vanskeligere aa forstaa. Det hjelper ikke akkurat at de fleste snakker indianerspraaket Kitchwa. Noen eksempler er: Hiuaiarapungo, Honorate Vasques, Chorocopte, Chontamarca, Chuichun osv...
Men til tross for vanskelige navn, saa foeler jeg at jeg har kommet godt inn i rutinene her paa klinikken. Jeg er ikke en kloepper paa spansk enda, men det kommer seg jo. Jeg tar imot pasienter som kommer til legekontroll, jeg tar blodtrykk og puls, temp, vekt, hoeyde og registrerer dem i journalsystemet. Alt foregaar med penn og papirJ
Ellers saa hjelper jeg jo til med aa brette ”sterile” kompresserJ, og rulle bomullsdotter. Dette foregaar med engang det er litt doetid.
Naar det gjelder foedsler saa er det en stor opplevelse aa faa vaere med paa dette! Har ikke faatt med meg saa veldig mange, fordi det skjer jo paa alle doegnets tider ogsaa i helgerJ Men rutinene er nok ganske saa annerledes enn i Norge og foedslene skjer bare paa den naturlige maaten her. Hvis det oppstaar komplikasjoner kjoeres pasienten saa raskt som mulig til sentrum til et sykehus hvor man bl.a kan faa tatt keisersnitt. Det er stor mangel paa utstyr og hygiene, men utrolig nok saa gaar det som oftest bra! De gravide indianerjentene er gjerne bare 15 aar, naar de faar sitt foerste barn. Og det er ofte at barnefaren har forlatt landet, enten reist til USA eller Spania for aa soeke lykken og faa tjent seg opp litt penger. Det er utrolig trist!
Jeg har flere ganger veid, maalt, badet og kledd babyer etter foedseler. De er utrolig skjoenne! Som dere kanskje vet saa reives barnet. Pakkes inn i masse toeybiter, som man til slutt surrer et baand rundt! Og deretter gis det til moren som en gave, godt pakket inn og med et ekstra pledd over ansiktet.
Kristians arbeid i Cañar
Nå har jeg vært engelsklærer i to måneder. Og jeg må si jeg beundrer lærere. At læreryrket er noe lettvinte greier, ja det har i alle fall disse månedene avkreftet. Et barn er som oss konfirmerte, voksne altså, uhyre sammensatt. For da ikke å nevne en hel klasse fylt av barn. Så jeg har strevd litt med å legge opp timer som alle kan henge med på og få noe ut av. Og det er nok noe jeg ikke vil slutte å streve med tror jeg. Jeg skal innrømme at jeg strever fortsatt. Men jeg prøver i alle fall. I løpet av tida her har jeg følt på alle slags følelser en lærer kan ha, trur eg (Den var til onkel Alv og alle andre diktinteresserte). Når en liten pjokk kommer bort til meg og frimodig sier med den særegne spanlish-aksenten sin: ”Teacher, teacher. I am a boy”, ja da er det som himmelrikets dører åpnes og tusner på tusner av hvite duer flyr ut gjennom dørene og høyt, høyt opp! For en deilig glede! Men når jeg så i timen derpå for som svar ”You are” på hva ”jeg er” på engelsk, så føler jeg at dørene er så stengt som de kan bli.
Heldigvis har ungene humør. Noe annet hadde ikke vært til å holde ut. Det hender ofte jeg for eksempel får et svar på kitchwa når jeg ber de oversette et spansk ord. Eller enda bedre, når jeg ber de oversette en spansk setning, så spør de: ”Til engelsk??”. Da pleier jeg å oppfordre dem til å tenke litt over hvorfor det heter engelsktime.
Nå har vi akkurat hatt eksamen. Mye bra, og mye som utvilsomt hadde gjort seg bra i Ut i vår hage eller liknende program. For å vise hvor store utfordringer jeg står ovenfor tar jeg med svarene på de tre siste spørsmålene på en besvarelse: Spm. 1: How are yo? Svar: Faitenquiu (Fine, thank you). Spm. 2: How old are you? Svar: I am tuelben (I am twelve years). Spm. 3: Whats is your name? Svar: Maineymi Eric (My name is Eric. Navnet er selvfølgelig byttet ut med et helt vanlig spansk navn. Noe annet ville vært galt).
Jeg har de fire øverste trinnene på skolen, og det tilsvarer 7 til 10 klasse i Norge. De har kun to timer i engelsk hver uke, selvfølgelig alt for lite. Det betyr at jeg har 8 timer i uka, fordelt på fire dager, mandag til torsdag. Det er fint, for da har jeg langhelg hver helg, og god tid til å lade opp batteriene til uka etterpå. Fint også med tanke på at vi kan reise og oppleve noe av det Ecuador har å by på.
Dere der hjemme som tror på noe større enn dere selv og på bønn, vil jeg gjerne utfordre til å huske på disse barna jeg nå har skrevet om. Mange av dem har mistet foreldrene sine, enten i ulykker eller ved emigrasjon. Det er ikke bare lett å skulle konsentrere seg om engelske gloser eller en gringo som står ved tavla å rabler rare ord, når deres primære behov ikke er dekket. Igjen vil jeg minne om Tre nøtter til Askepott. Noen steforeldre her en nok flinke til å gi omsorg, men de vil aldri kunne erstatte den moren eller faren som ikke er der. Mange er underernært, ikke på poteter eller grønnsaker, men på oppmerksomhet og kjærlighet. Den kan dere være med å gi dem gjennom bønn. Be om at tørsten må stilles.
Heldigvis har ungene humør. Noe annet hadde ikke vært til å holde ut. Det hender ofte jeg for eksempel får et svar på kitchwa når jeg ber de oversette et spansk ord. Eller enda bedre, når jeg ber de oversette en spansk setning, så spør de: ”Til engelsk??”. Da pleier jeg å oppfordre dem til å tenke litt over hvorfor det heter engelsktime.
Nå har vi akkurat hatt eksamen. Mye bra, og mye som utvilsomt hadde gjort seg bra i Ut i vår hage eller liknende program. For å vise hvor store utfordringer jeg står ovenfor tar jeg med svarene på de tre siste spørsmålene på en besvarelse: Spm. 1: How are yo? Svar: Faitenquiu (Fine, thank you). Spm. 2: How old are you? Svar: I am tuelben (I am twelve years). Spm. 3: Whats is your name? Svar: Maineymi Eric (My name is Eric. Navnet er selvfølgelig byttet ut med et helt vanlig spansk navn. Noe annet ville vært galt).
Jeg har de fire øverste trinnene på skolen, og det tilsvarer 7 til 10 klasse i Norge. De har kun to timer i engelsk hver uke, selvfølgelig alt for lite. Det betyr at jeg har 8 timer i uka, fordelt på fire dager, mandag til torsdag. Det er fint, for da har jeg langhelg hver helg, og god tid til å lade opp batteriene til uka etterpå. Fint også med tanke på at vi kan reise og oppleve noe av det Ecuador har å by på.
Dere der hjemme som tror på noe større enn dere selv og på bønn, vil jeg gjerne utfordre til å huske på disse barna jeg nå har skrevet om. Mange av dem har mistet foreldrene sine, enten i ulykker eller ved emigrasjon. Det er ikke bare lett å skulle konsentrere seg om engelske gloser eller en gringo som står ved tavla å rabler rare ord, når deres primære behov ikke er dekket. Igjen vil jeg minne om Tre nøtter til Askepott. Noen steforeldre her en nok flinke til å gi omsorg, men de vil aldri kunne erstatte den moren eller faren som ikke er der. Mange er underernært, ikke på poteter eller grønnsaker, men på oppmerksomhet og kjærlighet. Den kan dere være med å gi dem gjennom bønn. Be om at tørsten må stilles.
Subscribe to:
Comments (Atom)